Tur til Mekongdeltaet og Cu Chi-tunnelene

Tunnelene under Cu Chi strekker seg over omtrent 250 kilometer, gravd ut for hånd gjennom lateritt-leire som herder som murstein når den eksponeres for luft. Denne egenskapen ved jordsmonnet gjorde en underjordisk by mulig: kjøkken, feltsykehus, brønner, møtesaler og soverom stablet i tre nivåer, der enkelte gallerier stuper ti meter ned under rismarkene. En tur til Mekong-deltaet og Cu Chi-tunnelene når dette nettverket ved Ben Dinh, i Nhuan Duc-kommunen, hvor en bevart del er utvidet for besøkende mens de originale tunnelløpene i nærheten forblir knapt skulderbrede. Nettverket tok form fra slutten av 1940-tallet og utvidet seg gjennom de påfølgende tiårene til det strakte seg mot utkanten av Saigon. Det som overlever i dag er mer av historisk betydning enn for syns skyld. Bakken over ser ut som vanlig jordbruksland — gummitrær, kassava-rader, rød støv — og det diskré er selve poenget; skjulte feller, ventilasjonssjakter forkledd som termittuer og matlagingsrøyk ledet langt bort fra kilden var alt konstruert for å ikke se ut som noe som helst. Det som gjør stedet sammenhengende er hvordan dagens to halvdeler snakker sammen. Over Cu Chi ligger tørt høyland ved den nordlige kanten av Ho Chi Minh-byen; to timer sør svinger Mekong inn i sitt ni-armede delta, hvor Saigon-elven gir vei for kokosnøttkanaler, flytende markeder og landsbyer på påler bundet sammen av sampaner. Den beskrivende dagsturen til Saigon-deltaet og tunnelene forener disse landskapene bevisst, og parer det komprimerte mørket i galleriene med det åpne lyset fra vannet. Blant severdighetene i Ho Chi Minh-byen er det få som flytter en reisende så langt over terreng i en enkelt rundreise. Arkitekturen belønner oppmerksomhet. Luftbrønner ble vinklet for å trekke gjennom en bris; slukfangere fanget opp monsunflom; skråstilte inngangskamre blokkerte gass og eksplosjoner. I deltaet er ingeniørkunsten landbruksmessig snarere enn defensiv — dikesystemer, tidevannsvanning og frukthager med rambutan og longan drevet fra smale, hevede bredder. En tur til Cu Chi-tunnelene og Mekong-deltaet fører den besøkende mellom disse to formene for landbruksintelligens, en skjult og en spredt vidt under solen. Fordi bakken består av porøs lateritt, har galleriene holdt formen i flere tiår med lite forsterkning, og det er derfor en tur til Mekong-deltaet og Cu Chi-tunnelene fortsatt kan ta gjester ned i originale passasjer fremfor kopier. De beste «skip-the-line»-turene til Cu Chi-tunnelene går gjennom utstillingstrenche-områdene før de vender mot elven, slik at dagen leses som én lang nedstigning og retur — fra Cu Chis leire-mørke til Mekong-elvens tidevannsbrune vann, holdt sammen av én enkelt vei sørover.