Sykkeltur i Mekongdeltaet

Mekong faller mindre enn tre meter over sine siste seks hundre kilometer, og den nesten totale flatheten er det som gjør deltaet til et sted som best krysses på sykkel. Ni provinser sprer seg over omtrent førti tusen kvadratkilometer med elveslette, sydd sammen av et nettverk av kanaler så tett at mange grender nås lettere med båt enn med vei. Selve landet er ungt i geologisk forstand, bygget korn for korn fra slam elven har fraktet ned fra det tibetanske platået, og det forblir Vietnams kornkammer, som produserer mer enn halvparten av landets korn og en stor del av frukten. En sykkeltur i Mekongdeltaet leser dette landskapet i det tempoet det ble skapt for. Smale betongstier løper på toppen av dikene, brede nok for en enkelt rytter, og snor seg forbi longan- og rambutan-frukthager, mursteinsovner formet som bikuber nær Vinh Long, og kokoslunder som ga Ben Tre sitt gamle navn, kokosnøttriket. Apebroer – enkle bambusstenger med et tynt rekkverk – spenner fortsatt over de mindre kanalene, selv om mange er erstattet av lave bueformede gangbroer som rytterne må gå av for å krysse. Rutene foretrekker bakveiene fremfor hovedveiene, så lydbildet er fuglesang, påhengsmotorer og skrangling fra kokosnøttverksteder fremfor trafikk. Utgangspunktene samles rundt fire byer. My Tho, nærmest Ho Chi Minh-byen, åpner seg mot Tien-elven og dens fire navngitte øyer. Ben Tre ligger dypere blant kokosnøttplantasjene. Cai Be er kjent for sin kirke ved elven og sitt svinnende flytende marked, og Can Tho, deltaets største by, forankrer de vestlige turene nær Cai Rang engrosmarked. Hver guidede landsbytur i deltaet kobler korte sykkeletapper med sampan-overføringer, slik at dagen veksler mellom å tråkke og drive med strømmen. Det som gir disse sør-vietnamesiske vannveiene deres karakter er intimiteten i dagliglivet som presser seg tett på stien. Rispapir som tørker på bambusstativer, familier som steller fiskeoppdrett under husene på pæler, kvinner som staker flate båter lastet med ananas – ingenting av dette er iscenesatt for besøkende, og de veldrevne sykkelturene i Mekongdeltaet beveger seg bare rolig gjennom det. Deltaet står overfor reelle press nå, fra demninger oppstrøms til saltvannsinntrengning som kryper lenger innover i landet hver tørre sesong, noe som gir en viss hastverk med å se de fungerende vannveiene mens rytmen deres holder. Sykling forblir den minst påtrengende måten å møte regionen på dens egne premisser, tett på vannet, langsom nok til å legge merke til detaljer, og båret av det samme flate underlaget elven har lagt igjen.